'Fata morgana - Undrenes tid er ennå ikke forbi' var ett uttrykk som læreren vår kom med titt og ofte da vi klarte oppgavene vi fikk på labben. For han var det nok sikkert et lite mirakel som hendte :) Men den underlige verden vi lever i har mange andre mirakler å by på for den som leter. Healing er noe de fleste har litt vanskelig for å skjønne og tro på. Men healing virker, og det er noe vi alle kan gjøre og lære oss. Som oftest er det vanskelig å få folk til å tro på noe 'uvirkelig', men dersom det det kommer på nyhetene så blir det letter for folk å svelge. Så her kommer noen 'mirakuløse' nyheter:

Theta Healing on the News - Part 1

Theta Healing on the News - Part 2


Theta Healing Folow up - May 07 Sweeps


Banned on Godtube - Dennis Adams removes pain on TV show


Banned on Godtube - healing technique from Dennis Adams


Og etter å ha latt deg fasinere av dette så drar du i morgen på biblioteket og låner boken 'Vekk din indre healer'

Her er link til boken på biblioteket, så kan se om den ligger på hylla.

eller kjøp boken på nett her.

Se det, vanskeligere enn det var det ikke :)
nå er du i gang du også....

 

ser ikke du også fram til den dagen hvor dette vil være en naturlig del av et behandlingstilbud på et sykehus?

lykke til !

Denne boken er også veldig interessant:

Healernes verden
en reise i virkelighetens mirakler

Les mer omtale om boken her

 

Her er en dokumentarfilm om temaet healing, ganske spesiell og litt rar, men det viktigste er at folk blir friske!

Healing / Shaman

 

I tillegg vil jeg anbefale disse to videoene: 

Psychic Challange 2007

amerikansk versjon og norsk versjon

Her er en video om Metaphysical Healing

 

Source Dr. Steven Jones presents new evidence in the ongoing investigation of the collapse of the WTC Towers at the Boston 9/11 Conference (12/15/07). This is the complete presentation. . . . Dr. Steven Jones - Boston 911 Conference - Full Presentation (GoogleVid)

Christopher Ketcham: The Last Roundup RED: This is an incredibly important article–one of the most important we’ve posted. It’s long, thorough, historical, and frightening… Several links for other, related reading are at the end. . . . For decades the federal government has been developing a highly classified plan that would override the Constitution in the event [...]

Det må ha vært den store mengden stål, bolter og sveisepunkter som gjorde Tvillingtårna så svake… Less is actually more, og sånn.

The Associated Press / Jon Gold’s Blog: Aviation Companies Blame FBI, CIA And Terrorists For 9/11 NEW YORK: Aviation companies sued by the families of Sept. 11 victims for failing to safeguard air travel are in turn blaming federal investigators — arguing the Federal Aviation Administration was not alerted that al-Qaida was poised to launch terrorist [...]

America murdered its own president in broad daylight. America constructed Bay of Tonkin incident, resulting in a war that killed 50,000 of its own citizens. America invaded Iraq based on complete lies, killing 1.2 million innocent Iraqi civilians. America will probably invade Iran. America calls Chavez a dictator, when in fact he was legitimately elected, while at the same [...]

14 Check-punkter på Fascisme. Skrevet av Dr. Laurence Britt, som studerer de fascistiske regimene til Hitler(Tyskland), Mussolini(Italia), Franco(Spania), Suharto(Indonesia) og Pinochet(Chile).

1. Powerful and Continuing Nationalism - Fascist regimes tend to make constant use of patriotic mottos, slogans, symbols, songs, and other paraphernalia. Flags are seen everywhere, as are flag symbols on clothing and in public displays.

2. Disdain for the Recognition of Human Rights - Because of fear of enemies and the need for security, the people in fascist regimes are persuaded that human rights can be ignored in certain cases because of "need." The people tend to look the other way or even approve of torture, summary executions, assassinations, long incarcerations of prisoners, etc.

3. Identification of Enemies/Scapegoats as a Unifying Cause - The people are rallied into a unifying patriotic frenzy over the need to eliminate a perceived common threat or foe: racial , ethnic or religious minorities; liberals; communists; socialists, terrorists, etc.

4. Supremacy of the Military - Even when there are widespread
domestic problems, the military is given a disproportionate amount of government funding, and the domestic agenda is neglected. Soldiers and military service are glamorized.

5. Rampant Sexism - The governments of fascist nations tend to be almost exclusively male-dominated. Under fascist regimes, traditional gender roles are made more rigid. Divorce, abortion and homosexuality are suppressed and the state is represented as the ultimate guardian of the family institution.

6. Controlled Mass Media - Sometimes to media is directly controlled by the government, but in other cases, the media is indirectly controlled by government regulation, or sympathetic media spokespeople and executives. Censorship, especially in war time, is very common.

7. Obsession with National Security - Fear is used as a motivational tool by the government over the masses.

8. Religion and Government are Intertwined - Governments in fascist nations tend to use the most common religion in the nation as a tool to manipulate public opinion. Religious rhetoric and terminology is common from government leaders, even when the major tenets of the religion are diametrically opposed to the government's policies or actions.

9. Corporate Power is Protected - The industrial and business aristocracy of a fascist nation often are the ones who put the government leaders into power, creating a mutually beneficial business/government relationship and power elite.

10. Labor Power is Suppressed - Because the organizing power of labor is the only real threat to a fascist government, labor unions are either eliminated entirely, or are severely suppressed.

11. Disdain for Intellectuals and the Arts - Fascist nations tend to promote and tolerate open hostility to higher education, and academia. It is not uncommon for professors and other academics to be censored or even arrested. Free expression in the arts and letters is openly attacked.

12. Obsession with Crime and Punishment - Under fascist regimes, the police are given almost limitless power to enforce laws. The people are often willing to overlook police abuses and even forego civil liberties in the name of patriotism. There is often a national police force with virtually unlimited power in fascist nations.

13. Rampant Cronyism and Corruption - Fascist regimes almost always are governed by groups of friends and associates who appoint each other to government positions and use governmental power and authority to protect their friends from accountability. It is not uncommon in fascist regimes for national resources and even treasures to be appropriated or even outright stolen by government leaders.

14. Fraudulent Elections - Sometimes elections in fascist nations are a complete sham. Other times elections are manipulated by smear campaigns against or even assassination of opposition candidates, use of legislation to control voting numbers or political district boundaries, and manipulation of the media. Fascist nations also typically use their judiciaries to manipulate or control elections.

Høres noe av dette kjent ut for noen av verdens nasjoner? Hvordan ligger Norge an?

Aaron Russo' nye dokumentar vises under Cannes-festivalen nå i mai. På førvisninger i USA har mennesker forlatt kinosalene i fortvilelse. Folk har grått. Folk har blitt forbanna, ikke på Aaron og dokumentaren, men på de amerikanske myndighetene. På samtlige visninger har Aaron møtte trampeklapp og stående ovasjoner, for filmen han har finansiert nesten kun av sin egen lomme.



Men hva betyr dette for oss i Norge? Hva betyr dette for noen andre nasjoner enn USA?

Aftenposten harde sistedagene forsøkt å sette fingeren på Norges fredsarbeid. Hvor gikk det galt? For det gikk galt, det er avisen skjønt enig om.
Svaret avisen kommer frem til er uvisst, men grafikken Aftenposten bruker er nokså illustrerende for Norges nåværende linje. Vi denger fred inn i verdens slemminger og ypper du så får du ei kule i skallen. Det er fred gjennom krig vi bedriver, det er det som er vårt fremstøt i dag. Vi griper inn i fremmede samfunn og sier til innbyggerne: Disse av dere må dø, så får resten fred.
'Freden' eksporteres av soldater, bevæpnet, med rett til å drepe, og grensene for hvem som er venn eller fiende, og ergo skal få leve eller dø, er uklare.

Burde Norge egentlig drite i disse fredsgreiene og heller dele ut Nobels krigspris?

Sentralt i Aftenpostens første artikkel står Norge vs. Israel, og det er ikke tvil om at det faktum at en norsk statssekretær har møtt den lovlig valgte palestinske regjeringen vekker harme.

"Knapt noe vestlig land plasserte seg så nært inn til Hamas som Norge gjorde. Her er det statssekretær i UD, Raymond Johansen, som var en av de få vestlige ledere som var villig til å møte Hamas-leder og statsminister Isamil Haniyeh."

Mens få, om noen, 'vestlige' (hva menes med dette uttrykket, foressten?) land har problemer med å møte herr Bush, USAs Johan uten land, og hans syke regime av torturister og hemmelig politi. Eller Olmert, sjef for det mest ekstremistiske israelske regimet noensinne. Med sine torturister og hemmelige politi.
Som Norge nå blir poket til å reagere på av den norske ambassadøren i Israel.

"ISRAEL

Fred og forsoning mellom israelere og palestinere har vært en fanesak for flere norske regjeringer. De såkalte Oslo-prosessene førte først partene et langt skritt fremover, før alt brøt sammen igjen. Torsdag 6. september i år ble Israels ambassadør i Norge, Miryam Shomrat , rasende over en rapport om tortur i israelske fengsler forfattet av Norges ambassadør i Tel Aviv, Jakken Biørn Lian."

'De såkalte Oslo-prosessene' Denne ene setningen inneholder Norges største diplomatiske seier noensinne, men torsdag den 6. september i år, da vet dere, sa ambassadøra atte nå får det være nok.Tross alt; first things first.
Mye kan sies om Shomrat, men hun raser gjerne ut i mediene. Jeg tror det ofte er mer luft enn substans som kommer ut, og det regimet Israel har i dag kan vi trygt parkere ihht. noen som helst fredsprosess, og heller henvende oss direkte til israelere via nett og bygge de venstreorienterte partiene. Husk at Frp/Demokratene jobber tett med Israel i Norge, både offisielt og via folk som Erez Uriely. Da må det være lov også andre veien å bruke politisk makt og samarbeid i mye større grad - via å verve/samarbeide med israelere som står adskillig lenger til venstre enn regimet, og hjelpe dem til å fjerne ekstremistene.

Dette kunne være et fredsframstøt? Samarbeid mellom venstresiden i de forskjellige land med å ta rotta på høyreektremistene? Det pleide å kalles internasjonal sosialisme, den gang da man hadde sosialister i noen grad.

Men nu går alt så meget bedre

Kan dette være en årsak til Norges 'mislykkethet' på fredsfronten hva angår Israel?
Sammendrag av begivenhetene april - juni 2002:
02.04.2002: Sikkerhetsrådet vedtok norsk resolusjon (mot Israel)
04.04.2002: Coop boikotter Israel
04.04.2002: USAs kongress gir Israel massiv støtte
04.04.2002: Israel-venner etterforskes
04.04.2002: Nordmenn støtter palestinerne
05.04.2002: 23 prosent vil ta livet av Arafat
05.04.2002: Rød-Larsen: - Frykter regional krise
05.04.2002: Israel angrep journalister
06.04.2002: Wiesenthal-senteret: - Norge spiller på lag med terrorister
07.04.2002: Erekat: - Frykter dette er et nytt blodbad
09.04.2002: Israel frykter reaksjonene
15.04.2002: FN: Fordømmer israelske «massedrap»
16.04.2002: Røde Kors: Får ikke hjelpe
16.04.2002: Betlehem rasert
18.04.2002: Israel-strid i bedehuset
19.04.2002: Terje Rød-Larsen refser Israels oppførsel
20.04.2002: - Reis hjem til Quisling-land
21.04.2002: Har kuttet alle bånd til Rød-Larsen
22.04.2002: Rød Larsen: - Trekker meg ikke frivillig
24.04.2002: Sharon nekter FN-samarbeid
24.04.2002: Milliard-hjelp jevnet med jorda
24.04.2002: Waage: - Lekkasje for å svekke Rød-Larsen
25.04.2002: Rød Larsen: Jeg fant ikke grunn til å informere UD
25.04.2002: Bondevik håper Larsen greier seg
26.04.2002: Sterke anklager mot Peres-senter
26.04.2002: Samlet inn pengene etter pris-utdelingen
26.04.2002: Juul ba om støtte til Peres-senteret
27.04.2002: Utenriksråd: Skjelte ut Mona Juul
29.04.2002: Ekteparet brøt loven
20.04.2002: Amnesty om Jenin: - Grotesk!
29.04.2002: Juul: - Beklager på det sterkeste
30.04.2002: Juul: - Trist og leit
30.04.2002: Når UD dømmer
30.04.2002: Haga (Sp): - Må skåne Rød-Larsen
30.04.2002: Vurderer å sparke Mona Juul
02.05.2002: FN gir opp (Granskningen av Jenin)
06.05.2002: Hagen: Forfølger Juul-saken
14.05.2002: Juul på hjemvei
15.05.2002: Hagen: - Jagland kan ha vært inhabil
16.05.2002: Petersen: Ap-nettverket i norsk Midtøsten-politikk er nå historie.
25.05.2002: Juul gir pengene tilbake
10.06.2002: Israelske soldater omringer Arafat
13.06.2002: Mona Juul godtar refs

Ap-nettverket i norsk Midtøsten-politikk er nå historie. Jepp.
Det var vel kanskje ikke bare Aps nettverk, men hele Norges nettverk, eller hur?
Kan vi rett og slett være på sporet av en forsvunnen del av den norske fredssuksess her? Tatt av dage av folk i en fremmed regjering som kaller oss quislinger og, eh, nordmenn som jobber for å hjelpe dem å ødelegge norsk diplomatisk virksomhet. Oida.
Og kanskje den andre siden av det politiske spektrum snublet i Israel-boikotten istedet for å holde seg til resolusjon 1435 i FNs sikkerhetsråd som for første gang bekrefter de originale resolusjonene fra 1967 og 1973:

"“The Security Council,

“Reaffirming its resolutions 242 (1967) of 22 November 1967, 338 (1973) of 22 October 1973, 1397 (2002) of 12 March 2002, 1402 (2002) of 30 March 2002 and 1403 (2002) of 4 April 2002, as well as the statements of its President, of 10 April 2002 and 18 July 2002,"

Minus en Irak-krig ville Israel vært på vei mot sanksjoner og boikotten ga Israels ytre høyre ving viktige bonuspoeng i leire der anti-anti-semittismen har fusjonert med religion til å bli en ideologi der eneste rette vei er lebensraum, generert gjennom konfrontasjon og krig.
Den slo også ut på highscoren hos de kristne evangelikanerne i USA, som torpederte enhver oppfølging av resolusjonen, og sist men ikke minst ga det den israelske venstresiden en solid slagside iom. at den da måtte selge både boikott og resolusjon samtidig i et samfunn som nok på den tiden nok var en smule preget av 911.
Og aller sist, det bittelille poeng at en slik boikott førte til uforutsette konsekvenser i Norge, der det politiske landskap ble splittet og media tok kvelden.

I 2003 ble vi lurt med i Irak-koalisjonen av Carl Ivar Hagen og Høyres Anders Talleraas m.fl., som med hjelp fra nennsom amerikansk og britisk propaganda fikk oss inn i Irak-krigen på selveste 17. mai 2003.
Norge ble truet av Al-Queda 7-8 dager etter, for første gang, og ingen skjønte hvorfor.
Det var et klart veivalg for Norge, der vi trådte ut av den noenlunde nøytrale posisjon vi hadde hatt opp gjennom nitti-tallet og mistet mye av vår kredibilitet - spesielt ettersom torturbilder og hemmelige fengsler trådte til syne.
Men betyr torturbilder og hemmelige fengsler noe lengre når man skal drive fredsarbeid?
Pøttsan, det er ikke mer enn man må ha om man skal fremstå som seriøs fredsmegler, bare se på Bush & Blair.

I 2004 gikk Carl Ivar Hagen til angrep på islam på et bønnemøte hos pastor Enevald Flåten i Livets Ord i Bergen, mannen som 'behandler sin kone med fast hånd' for å få fred i heimen. Hovedbudskapet i den talen var at muslimske barn ikke er som andre barn. Omtrent samtidig starter Carola og Runar sin sjarmerende Muhammed-var-pedo-kampanje i Sverige, og de norske menighetene tok fort opp tråden ettersom de innså den politiske nytten av terror. Og media følger på idiot-nasjonalismen, selvsagt. For Livets Ord slår an en tone i de 'liberalistisk orienterte' redaksjoner i norsk presse.

Muhammed-tegningene - en episode som avslørte mye

Og hva med Muhammed-tegningene i januar 2006, viet i altervann fra doen til Selbekk, godkjent av pressens øverste ledelse og slengt i ansiktet på 1,2 milliarder mennesker - hvorav Norge har vært okkupasjonsmakt for mer enn hundre millioner, og fremdeles var direkte involvert i krigshandlinger med 31,198,916 stykker i Afghanistan på femte året. Kan man si at publiseringen av Muhammed-tegningene var produktivt for et norsk fredsarbeid?

La meg se:
Vi deltar i en NATO-krig i Afghanistan, startet kun ti år etter Sovjet trakk seg ut av landet. Begrunnelsen er den samme; eksportere fred og vår ideologi til afghanerne ved hjelp av krig og okkupasjon. NATO er jo motparten til den gamle Warsawa-pakten, og kan man da si at om Sovjet hadde invitert noen andre medlemsland til å bli med på okkupasjonen, så ville den vært akseptabel fordi internasjonal deltagelse automatisk må sees på som 'god'?

Jeg ser for meg mulige fremtidige parter som trenger fredsmegling vandre opp til en norsk fredsmegler og spørre om det er mulig å få hjelp, hvorpå fredsmegleren svarer:

- 'Tøyeblikk, skal bare bombe denna landsbyen ferdig først så kommer jeg tilbake til dere.

Har vi kanskje mistet retningen litt her? ;-)
Tror noen at Norge vil være aktuell som fredsmegler på grunn av vår militære kapasitet? Det er ikke, og har aldri vært, Norges styrke.

Burde Nobels fredspris flykte til Sverige?

Kan en nasjon som er involvert i en evigvarende krig være en troverdig host for Nobels fredspris? Sverige ga Nobelprisen i litteratur for 2005 til den britiske forfatteren og samfunnskritikeren Harold Pinter, en handling som var mer fredsbyggende og nærmere den linjen vi har fulgt siden 2. verdenskrig enn den norske fredsprisen, som ble utdelt til atom-watchdog'en IAEA og Muhammed El-Baradei. Etterhvert som man skrider frem mot en krig mot Iran, grunnet de antatte masseødeleggelsesvåpen landet kanskje/kanskje ikke produserer, får jeg en dårlig følelse hva angår Nobels fredspris. Fredsprisen 2006 har blitt en del av kampanjen mot dette landet, en falsk kampanje satt i scene av USA og UK på sviktende grunnlag. Prisen var med å bygge opp stemningen på verdensbasis om at det er en rettferdig handling å innføre sanksjoner, evt. gå til krig mot Iran, på bakgrunn av den info som foreligger.
Om man har fulgt med, vil man notere seg at tidspunktet da Irans antatte program for masseødeleggelsesvåpen ble overført til FNs sikkerhetsråd var midt under ståket rundt publiseringen av Muhammed-tegningene, 30. januar 2006.
Når man så legger sammen to og to, og ser på hvem som sto i kulissene da Selbekk/Øgrim/Dagbladet publiserte dem, trer det frem et mønster der innflytelsen fra Israel er påtagelig.
Det var en åpenbar fordel å ha en så anti-muslimsk stemning som mulig i Europa på det tidspunktet, og man fikk samtidig brysomme norske hjelpeorganisasjoner ut av Gaza og tatt luven fra den norske boikott-trusselen (og luven fra den rødgrønne regjeringen).

Antall drepte palestinere i juli 2006 var det høyeste tall siden april 2002, og dermed må man kunne si at ringen er sluttet? Det er de samme menneskene som står bak Muhammed-publiseringen som mener at Israel bør krige seg til fred med palestinerne, drepe sine fiender og aldri igjen forhandle. Det er de samme menneskene som sto i kulissene da Irak-krigen ble unnfanget og konseptet solgt til verdensopinionen med propaganda som på alle måter er lik den vi ser mot Iran i dag.
Som Harold Pinter sa i sitt Nobelforedrag:

"The invasion of Iraq was a bandit act, an act of blatant state terrorism, demonstrating absolute contempt for the concept of international law."

Slik retorikk er kirurgisk fjernet fra den norske virkeligheten etter 2003.
Irak-krigens tilblivelse er et ikke-tema i Norge, slik den er et ikke-tema i Fyhns artikkel i Aftenposten, om hvorfor Norge ikke har suksess på fredsfronten.

I mediene har man nemlig - tvers over fjøla - valgt side for fascismen, for torturen og for urettferdigheten. Fyhns pro-Israel bias skinner gjennom tydelig i hele artikkelen, og resten av Aftenposten følger på, marsjerende i takt.

Nobels fredspris må flykte fra disse klakkørene, ellers vil den bli tildelt Bush eller Blair - for deres innsats for freden og demokratiet. For fakta spiller ingen rolle lenger, ei heller menneskeliv. Det er fred nok i Irak for Fyhn og hans bande av uærlige propagandister, for meningen var aldri at freden skulle komme irakerne tilgode, men være med på å øke vår rikdom, vår makt og vår ære.
De kjenner ingen grenser, men som en gresshoppesverm ville spist ren en åker, eter de seg innover i det norske fredslandet og levner ikke sten på sten.

Nobels fredspris vil bli Nobels krigspris om den forblir på norske hender, og vil utdeles til den som har størst suksess i å drepe, stjele, rane og voldta en nasjon - og samtidig lyve godt nok om det til å selge det gjennom mediene som en 'fredsoperasjon'.

Det er denne type fredssuksess Aftenposten etterspør.

Kommentarer

- Be sure you get the right country.

- Be sure the UN gives permission. They won't though, so find a suitable Invading partner.

- Control the Media. War-pictures tends to get people upset.

- Make people believe in "just war"-theory, even though the UN never will accept such a theory.

- Build a bigger army than the country you are invading.

Noen flere punkter å legge til?

Mulig det bare er meg, men jeg er ikke fornøyd over måten mediene dekker Irak-okkupasjonen. Det er ingen vestlige journalister utenfor den grønne sonen i Baghdad, da det er altfor utrygt for dem å gå utenfor. Noen få modige irakiske journalister ofrer imidlertid livet sitt hver dag for å bringe oss de få bildene og filmene vi får fra Irak. Dette fører til at "våre" journalister ikke får stilt de spørsmålene de ønsker. Mange spørsmål kan imidlertid besvares dersom man tar seg tid til å lese irakiske blogger.

Jeg har lest gjennom en del blogposter, skrevet av irakere utenfor den grønne sonen, og kom i dag over en jeg mener sier det meste. Temaet til bloggeren Chikitita er "first words, first walk, first.... in IRAQ," og hun skriver 18 april i år:

We're Still Alive, So far

I got used to the fact that I'm not destined to see my only brother ever since he was arrested thanks to some informer whose words are the only tangible evidence against him. First time, after going through the most humiliating searching methods I've ever been through or seen, a US soldier claimed that my ID is fake and that I'm not allowed to visit my brother. She even asked me how much I paid to get it. I didn't have to explain or give a tedious description of the department of civil status, for one thing I knew that no matter what I did, I'm blacklisted already. I felt like crying but I just had to grin and bear it. The second time, they told me that my slip is unauthorized. Without a second thought I was out.


Though I've missed my brother, who's also my best friend, I thought that maybe I was better off without seeing him behind bars. I like the wicked sense of humour he has, the way he used to make fun of my /r/ sound. I like the way he announced that today there will be no soap operas for mom and me; there's a life-and-death Manchester United match. I like the way he used to beg me to make him a pot of black tea. I like the way he used to grimace every time I make the computer crash. I like the way he used to ask me whether his clothes matched, which they always did. But I'm not sure I will like to see him in tacky yellow inmates' uniform, or yelled at by a US soldier half his age. When the Abu Graib pictures were shown, which was old news for all Iraqis at the time, for we all knew what's been going on there, I panicked, "what if they took him!', "what would they do to him!". It turned out that there must be some equity in the new Iraq, all members of the Iraqi society must go to jail, even if they're harmless unless proven otherwise!


First time I set foot outside the fortified prison camp, I found myself all alone, not a soul to be seen, only a cockroach which wanted to keep me company. So I sat on a sandbag and started sifting the sand through my fingers, playing soccer with the tiny stones, humming with some tunes that haven't popped in my head for ages, and watching the camels - I haven't seen a camel in my whole life very beautiful creatures. Few minutes later people started to pour out of the camp; it turned out that I was not the only one with a fake ID. A man in his 50s, shell-shocked as I was said, "they said there's something wrong with my ID", "welcome aboard", I told him. Then came the next, and the next, and the next…..
I was amazed at the mosaic before me; Iraqis from Nasiriyya, Ramadi, Wasit, Mosul, Kirkuk, Falluja, Basra, I was the only one from Baghdad. People with different dialects, sects and ethnicities were all chatting with each other– I thought that it would be a wonderful idea if the Iraqi politicians and the media could see this; Iraqis did not hold grudges against each other at least at this very moment. Why should they? They have a lot in common; they all have their loved ones behind bars, with identical staged charges.


Being the only woman in such a place raised some eyebrows; they all started to ask me, "Why are you here?" I knew that the thing that got them hot under the collar was "what a woman is doing here". "My brother…. ONLY brother," I said with a wan smile. "Your father's dead, huh?". "NO" PERIOD. I had to wait five hours until the woman I came with finished her visitation, which was too much to bear, and patience was my only solace.


Common sense says that I should be scared. It struck me strange that I wasn't, given the situation and place I was in. But how could I possibly get scared when I'm surrounded by my family, with all those so-called strangers calling me "sister", only one preferred "binti" (my daughter). Every one of them kept asking if I needed anything. Even the Iraqi policemen were worried for me. They were so nice and every now and then they came with a cold bottle of water, which I shared with the others, luckily I was the only one who had a metal glass to quench everybody's thirst. They all kept reassuring me that "No need to be scared we're all your family here!"


I wasn't able to see my flesh and blood, who was a few kilometers away, but I felt like God has sent me a message, "You're not alone". I came back home with one thing in mind, the Iraqi people may be bruised and battered, but they're still chivalric and good-natured through and through. Our nation won't die until this spirit is dead, and I'm sure very many politicians are looking forward to killing it.

http://firstwordsfirstwalkfirstiniraq.blogspot.com/2006/04/were-still-alive-so-far.html

Her er et nettsted hvor man finner flere bloggere fra Irak:

http://olivebranchoptimism.net/

Jeg har dessverre hverken danskebåtbilletter tilgjengelig eller gidder å stille på døra di med balltre, men om du klikker pluss på denne posten _før_ kl. 16:51 mandag 24. september 2007 kan du få resten av parkeringsbilletten min på Tøyen-senteret. Jeg innser at dette begrenser muligheten for valgjuks en smule, men alle stemmer teller - også de som går på innhold.

Oops nå må jeg se å få posta snart, ellers er det ikke vits i å stemme på denne bloggposten i det hele tatt!

Hadde verden vært bedre om alle var fascister? Selvfølgelig, dersom man bruker fascismens definering av "bedre." Det samme kan sies om Marxisme, Liberalisme og Anarksime. Vi lever i en vestlig verden hvor utopier blir slått ned på av både myndigheter, medier og "folk flest;" - Den gyldne middelvei er alltid best, ser ut til å være den gjeldende regel.

Etter den kalde krigen er det kapitalismen som råder, og kapitalistene er de som har størst innvirkning på våre liv. Vi lever i en CocaCola-verden nå, mer enn noensinne. Noen mener dette er bra, andre mener det motsatte. De fleste, tør jeg påstå er midt imellom. Jeg nyter gjerne en kald Cola, går gjerne med dyre merkeklær og ser gjerne en kinofilm hvor terrorister blir skytt i fillebiter. Om du sier at flere tusen kinesere jobber for 7 kr timen for at jeg kan gå med min Levi's bukse, har jeg glemt det innen 10 minutt.

Med enkelte unntak, f.eks Venezuela, er verdenssamfunnet med USA i spissen ganske sikre på at vi har funnet den riktige måten å leve på. Jeg har tidligere argumentert for at USA går mot fascisme, noe stadig flere rundt over i verden innser. Mussolini selv sa at "et bedre navn på fascisme ville vært korporatisme." Men dette er en debatt vi tar en annen gang.

Vi har det politiske spektrum, med Fascisme, Liberalisme, Marxisme og Anarksime i ytterkantene.

De fleste stater befinner seg rundt sentrum.

* viser hvor Norge var etter reform -94.

Uansett hvilket ytterpunkt vi ser på, vil vi finne en utopi. Det er imidlertid få som ønsker å jobbe mot noen av ytterpunktene, da man lett blir overkjørt av verdenssamfunnet om man blir for ekstrem. Med mindre man har atomvåpen, eller sterke økonomiske bånd til en atommakt.

Personlig går jeg for anarkismen, men innser at veien dit er lang. Alle vil ikke en dag våkne opp å innse de er anarkister. Det samme gjelder liberalisme, marxisme og fascisme. Men en ting er jeg 100% sikker på:

Vi kan bedre! Slik vi har det i verden i dag er ikke akseptabelt. Vil vi få det bedre som marxister, med statisme og sosialisme? Som fascister, med statisme og kapitalisme? Som liberalister, med kapitalisme og autonomi? Eller som anarkister med autonomi og sosialisme?

Ca 9 minutter med Naomi Klein, om kapitalisme anno 2007. Les gjerne også denne artikkelen om du er interessert i temaet:

Why Capitalism Needs Terror: An Interview with Naomi Klein
Kenneth Whyte, Maclean's, September 10, 2007

Klein kommer kanskje til Norge i november.

Kommentarer

911 Truth Now ;-)

Ingen bilder er vist i norske medier, av det jeg har sett.

Flere bilder her. Om du vil kommentere denne posten, gå hit.

Jeg har migrert til NIFS, og vil heller publisere info der. Det begynner å bli noe gufsete her på dagbladet, og dessuten er den tekniske løsningen ikke spesielt brukervennlig.
Om du vil fortsette å følge med på hva som skjer på grasrota i USA, er Nytt fra Junaiten* relansert som en bulletin-tjeneste her. Den har også en RSS 2.0 newsfeed hvis du bruker nyhetsleser.

NFJ på forsiden av NIFS:



Her er NFJ i nyhetsleser m/bulletiner:



Du finner en glimrende nyhetsleser som er ganske så gratis her. Den bruker Java, og er stabil. Den kommer med mange andre feeds, så du får god tilgang til nyheter og annet stoff.

Nytt fra Junaiten-bulletinene postes ca. 3-4 ganger daglig og har kommet i stand fordi jeg ønsker å publisere oftere enn bloggformatet tillater, og benytte de gateways som finnes for alternative infokanaler, i USA og andre steder. Indymedia, Democratic Underground samt blogger vil være hovedkilden, selv om nyhetene som postes ofte har sin opprinnelse i massemedia eller lokalmedia.

Målet er å oversette til norsk nok av info i hver bulletin til at man kan holde seg oppdatert på sitt eget språk, så får man tåle engelske sitater i den norske teksten, og engelske linker hvis man ønsker fordypelse.

Takk for meg :-)